Muslim på kristen høyskole

Det var en gang jeg bodde i Larvik. Det var en gang jeg var 19 år. Det var siste året på videregående og vennegjengen min var blitt litt tynnere. Det hadde med at mine beste venner også var eldre enn meg, og derfor flytta før meg. Men jeg var litt forvirra. Selv om jeg hadde høye ambisjoner, hadde jeg få fremgangsmåter. Og i likhet med meg selv nå, ville jeg gjøre mye. For mye.

Jeg søkte statsvitenskap, demokrati og rettigheter, psykologi, jus, kulturledelse og mer. Målet var å fylle alle alternativene med ting jeg naturlig interesserte meg for. Ting jeg diskuterte. Alt dette med 4 i snitt.

12. Juli det samme året, noen uker før jeg fylte 19 åpnet jeg Samordna Opptaks nettsider. Avvist. På alt. Jeg siktet for høyt. Verden raste. Skulle jeg forbli i Larvik?

På restplasser fant jeg noe som jeg mener var ment til å skje. Jeg begynte på kristen høyskole for å studere tverrkulturell kommunikasjon. Det var galskap, men det fikk meg ut av Larvik. Og tenk om jeg skulle få et større utbytte av å studere kultur og kommunikasjon i annen sosial kultur enn min egen? Det gjorde jeg. Det som solgte meg var at studieplanen innebar at du skulle få reise til Kina og Malaysia i 40 dager totalt.

Klassen min var en god blanding av mennesker, men de hadde en ting til felles som skilte meg fra dem – de var sterkt troende kristne og hvite. Deres sosiale liv fungerte rundt denne felles egenskapen, virket det som (minus det hvite). Men de var snille mennesker. Skole var ikke så personlig for meg, inntil vi reiste sammen. Jeg var innom i forelesningene og hang egentlig stort sett med venner utenfor skolen. Jeg trengte ikke å ta stilling til at vi ikke var like. Jeg hørte på læreren og møtte gutta etter skolen.

På reisen til Kina og Malaysia møtte jeg mange gode mennesker. Og det som gjorde det ekstra spesielt, var at jeg fikk en annen opplevelse enn gjennomsnittsturisten. Vi var innom landsbyer, møtte studenter, så hvordan de bodde, spiste og festa. Vi var på fjell, i elver og storbyer. Alt takket være skolen. Det som gjorde det hele ekstra spesielt var at jeg delte denne reisen med 30 andre. Plutselig var en norsk stemme mer betryggende. Og da hadde vi noe til felles. Det var det som skulle til før jeg ble en del av ”flokken”. Det som var ukjent for meg, var også ukjent for dem. For første gang siden jeg begynte der, i en oktober-dag i Beijing, følte vi oss like. Det skulle mer enn til en vanligvis, men det handlet bare om å bli kjent. Se likheter fremfor ulikheter.

Etter mitt årsstudium ved Det teologiske menighetsfakultet lærte jeg at mitt livs kall ikke var å studere en ting, men det å studere masse. Ikke bare på skole, men i livet generelt. Jeg måtte jobbe med noe som innebar at jeg kunne lære mye om forskjellige ting. For reisen, inntrykkene og refleksjonene gav meg mer enn noen bok jeg hadde lest (sa forfatteren). Dette var min egen bok, min erfaringer – ikke andres. Og der starten den egentlige reisen som historieforteller. Først bestemte jeg meg for å fortelle folk historier og ble journalist. Så bestemte jeg meg for å fortelle merkevarenes historie, og ble en reklamemann. Og nå? Nå jobber jeg mot min debut som en fri tenker, forfatter og kreativ. Innenfor litteratur, musikk og livet. Innenfor forretning, teknologi og fremtid.

I skrivende stund, der jeg sitter omringet av bøker i flotte Deichmanske i Oslo, med en bok av Rolf Reber om hverdagens psykologi, ser jeg at jeg ikke har forandret meg stort. Jeg har blitt bedre på mye, men jeg er fortsatt den samme personen som begynte på en kristen høyskole bare for å se og lære. Jeg bare begynte å tjene penger på det. Haha. Neida. Men særr…

Jeg hater uttrykk som ”dyrk deg selv”, men jeg tror på at det finnes et indre kall du må følge og ikke gi slipp på. Det er så lett å si ”det var en gang” og glemme seg selv.

Takk for at du leste denne lille fortellingen ☺. Snipp, snapp, snute.