McCann Worldgroup

I løpet av mine fire år hos McCann Worldgroup fikk jeg jobbe med spennende kunder og kollegaer. 

Da jeg studerte reklame -og merkekommunikasjon på Høyskolen Kristiania, ble jeg rastløs. Skolen var OK, men jeg savnet å selge leksene mine. For det var inntekten min da jeg studerte journalistikk; å selge artikler som jeg skrev på skolen. Men nå derimot, var det ingen inntekt. Det var like lett å selge reklamekampanjer, som det var å selge artikler. Jeg var så blakk, at jeg valgte å jobbe som telefonintervjuer hos Gallup. Etter en uke, følte jeg meg dritt. Etter halvannen måned, sa jeg opp. På impuls, i frustrasjon, på en dårlig dag. Uten å vite hvor min neste lønning kom fra. I desperasjon spurte jeg mange om jobb. Få ville svare en student med ingen erfaring i byrå. Den eneste som svarte meg, var min tidligere tekstlærer Christine Calvert. Med en anbefaling fra Christine fikk jeg et intervju hos mediebyrået IUM. Dagen etter første intervju, fikk jeg jeg jobben. Sammen med fire andre studenter fra handelshøyskolen BI, skulle jeg annonsere -og skrive tekster for ulike brands i sosiale medier. Jeg skulle jeg jobbe noen få timer i uken på en kunde. Om det gikk det bra, ble det mer arbeid. 

Etter noen måneder styrte jeg flere Facebook-kontoer og kunder enn noen andre studenter på teamet. Jeg hadde fulle arbeidsuker og sjonglerte flere kampanjer i uken, men jeg var fortsatt ikke fornøyd. Vi skrev jo bare tekster til andres kampanjer. "Vi har jo brand managers på røret, på mail og i møterommene våre. Kan vi ikke pitche inn egne idéer og kampanjer?". Jeg maste. Kort tid etter ble det mer fokus på innholdsproduksjon. Det var en naturlig del av innsalget til nye kunder. Jeg ble veldig knyttet til arbeidet og folkene der. Jeg trivdes virkelig.

På et tidspunkt var det meg og Malin Mathisen som styrte alle kundene til IUM på sosiale medier - alene. Da studentene fikk mindre arbeid og sluttet, ble jeg igjen med "jada, jeg fikser det"-hatten på. Jeg valgte å gå videre fra IUM etter at jeg følte mindre og mindre mestring, i tillegg følte jeg meg overarbeidet. Og når en god nok kontrakt ikke ble tilbudt, var det en no-brainer å dra videre til McCann Oslo i etasjen over. 

Plutselig begynte læringskurven stige igjen. Nå skulle jeg jobbe i et miljø som passet meg, tenkte jeg. Nå skulle jeg bli det første leddet. Nå skulle jeg jobbe med de store casene.

Tiden min hos McCann kan forklares veldig ulikt; i perioder var det virkelig de store casene, og andre ganger ikke. Om jeg skal velge å snakke om perioden jeg likte best, så var det da vi hadde lokaler på Torshov. Det føltes hjemme. Det føltes riktig. Stedet oste kreativitet. Jeg fikk jobbe med ulike kreatør-team, som et digital bidrag til ideprossessen. McCann var i tillegg i en periode der de skulle snu en nedgang fra de siste årene. Det var nye kunder, pitcher og muligheter. Jeg lærte noe nytt hele tiden. Og så var menneskene vennlige, inspirerende og lo mye.

Om jeg skal tenke på perioden jeg likte minst, så var det min siste tid i nye lokaler på Aker Brygge. Digital-avdelingen gikk bedre og bedre, som igjen betydde mer arbeid. Kundene ble flere, men vi var like få. Det var først etter ett år i selskapet at jeg fikk en makker (og takk gud for det). Det begynte å ligne tidligere arbeidsforhold. Briefene ble mindre, og mer ubetydelige. Mestringsfølelsen forsvant med tiden. Jeg merket at jeg følte en større mestring på mange andre ting i livet enn reklame. Jeg klarte aldri å finne ut om det var bare jeg som var lei, eller om arbeidsstedet mitt hadde forandret seg. En ærlig september-morgen, innså jeg at jeg ikke kunne drive med dette lenger. Det var aldri dette jeg skulle drive med i livet. Det var som den gangen jeg gikk på en kristen høyskole et år. Jeg var der for å lære. 1. November gikk ut i frilanstilværelsen. Det koselig med det, er at jeg fortsatt har McCann som kunde - så jeg får min dose av reklamebransjen en gang i uken.

Jeg har lært, ledd og vokst utrolig mye sammen med dere. Takk! <3