Ha det bra, Oslo!

I dag reiser jeg til Thailand. For to måneder (!). Dette er min første reise alene. Jeg gruer meg litt, og gleder meg masse. 

Jeg reiser ikke for å finne meg selv i et tempel eller en fjelltopp i Thailand. Selv om jeg sikkert kommer til å befinne meg i et par templer og fjelltopper i Thailand. Jeg reiser heller ikke for å finne svaret på noe. Selv om jeg kommer til å lære mye om meg selv og verden. Jeg er egentlig ikke en backpacker. Selv om jeg kommer til å gå ha den klassiske backpacker-looken med en stor grønn Bergans-sekk på ryggen. Jeg reiser for min egen helse. For kroppen trenger detox.

Først, skal jeg på thaiboxing-camp, for jeg vil tilbake til kampsport. Jeg har ikke helt hatt disiplinen til å dra jevnlig (eller i det hele tatt) innom Oslo Bokseklubb. Etter det, skal jeg gå i fjellområdene Nord i Thailand ved Burma og Laos. Og så blir det vannsport, meditasjon og strender i sør mot slutten av turen. Mellom alle disse tingene, blir det ferdigstilling av en roman.

Jeg gleder meg til å få litt distanse. Jeg gleder meg til å være litt alene. Vekk fra lille kjære Oslo. Selv om jeg kommer til å savne alle her hjemme, iblant.

Du kan følge med på reisen her på nettsiden, eller på Instagram.

 

VIII

Den siste måneden, har jeg regelmessig vært innom Nora Collective. Noe fordi at mine gode venner sitter der, og det er gøy å jobbe på samme sted som venner. Men mest fordi at jeg jobber med Nora om flere prosjekter. En av disse prosjektene skal endelig ut.

Briefen var å lytte gjennom Philip Emilio sin nye EP og skrive en novelle til det jeg tror utgivelsen handler om. I tillegg måtte novellen være på én side. Jeg skrev “historien om en blomst. Jeg har også gjort artwork basert på visueller fra Heezey og laget nettsiden der historien er lagt ut.

Sjekk ut prosjektet på www.philipemilio.com.

Jeg elsker å forelese.

Her om dagen var jeg heldig nok til å få presentere for digital markedsførings-studenter på Westerdals ACT. Og selv om en seks timers forelesning var en ny utfordring, var det en god opplevelse. Tiden fløy.

Temaet var sosiale medier og case studies. Og målet mitt var å inspirere. Jeg gikk gjennom mange kampanjer jeg selv har jobbet med og snakket om prossess. På slutten fikk de prøve seg selv ved å lage en lanseringskampanje for tre unreleased låter av Unge Ferrari, Arif og Philip Emilio i regi av Nora Collective. 

Med gode tilbakemeldinger, gjorde det hjertet ekstra godt å vite at noen av studentene fortsatte å jobbe med ideene sine etter forelesningen – til tross for eksamensstress. 

En dyd.

 

Jeg føler et ansvar ovenfor de jeg skriver om. Selv om boken jeg skriver nå er fiktiv, er den basert på realitet. Og hittil har jeg bare én versjon av realiteten. Jeg trenger flere. 

Alle forfattere har sin prosess. Murakami må ha samme rutine hver dag, Hemingway stod opp rett etter soloppgang, Maya Angelou må leie seg inn på et hotellrom. Jeg har alltid vært fascinert av forfatternes rare fremgangsmåter. Og jeg tror at jeg har funnet min. Hvertfall for denne boken.  Alt jeg skriver er enten min egen erfaring, eller andres. Så før jeg skriver, må jeg oppleve historien selv. Jeg må leve gjennom andres erfaringer og skape mine egne. Med en god dose data og statistikk på kveldene og dokumentarer på skjermen. Jeg skriver for å forklare verden og mennesket.  Det innebærer at jeg løfter blikket vekk fra egne erfaringer. En manns syn, kan være en annen manns blindsone. 

Så de siste to ukene har jeg lest nyhetssaker, kronikker og rapporter om asylsøkere. Jeg har sett dokumentarer, lagd avtaler med asylmottak om å være frivillig miljøarbeider og intervjuet de med den rette kompetansen og erfaringen. Jeg ville finne data som bekreftet eller avkreftet min teori om hvordan livet på mottak er for en 15 år gammel afghansk gutt uten foreldre.

Om du har en sterk historie, en nyttig erfaring eller en hjelpsom kommentar til temaet, ta kontakt her!

Nominert til “beste humorprogram”

Da vi lagde BroShow, spøkte vi mye om at vi skulle vinne en pris. Personlig, så trodde jeg ikke at vi skulle få en nominasjon en gang. Jeg var uerfaren og hadde aldri laget TV før. I tillegg har jeg aldri ansett meg selv som en komiker. Klassens klovn? Ja. Men ikke komiker. Så jeg har aldri dagdrømt om en slik pris. Det finnes så mange flinke komikere og humorinnslag. Det er mange andre i rekka før oss, tenkte jeg.

Continue reading “Nominert til “beste humorprogram””

Etableringsfasen

Det er ikke lett å starte for seg selv, spesielt om du allerede er i komfortsonen med fastlønn, pensjonssparing, mobil -og internettregning betalt og kolleger du trives med.
Om du er som meg, gjør du en risikovurdering for alle tenkelige scenarioer. Du lager en Plan B, C og D, men innser at alle kortene må legges på Plan A likevel. Du prøver å være kritisk til planen med spørsmål som “Er dette lurt?”, “Vil jeg tjene penger?” og “Hva skjer om alt går til helvete?”.

Continue reading “Etableringsfasen”

Kontoret

Da jeg ble frilanser, bestemte jeg meg for at verden skulle være mitt kontor. For det kunne jeg nå. For selv om jeg holder til på Påfuglen i Oslo, jobber jeg mye utenfor kontoret. Denne dagen her, var kontoret mitt studioet til Aksel "Axxe" Carlson. Her holdt han og Philip Emilio på med låter til kommende utgivelser. Jeg dro herfra med notatblokka full av idéer. Takk til gutta som lot meg være flue på veggen med min lille idébok. 

Veikrysset – på vei til romandebut

For noen måneder siden, skrev jeg min første roman. Problemet var at jeg skrev den for fort. På 30 dager. 180 sider. Dette går aldri gjennom, tenkte jeg. Noen måneder senere ble jeg kontaktet av to av Norges største forlag. Jeg brukte nesten mer tid på å finne ut hvor jeg ville levere boka, enn jeg brukte på å skrive den. Jeg prøvde alt fra å kartlegge magefølelsen fra dag til dag, til å søke råd hos fremmede, bekjente og venner. En dag satt jeg meg til og med her i håp om å finne svaret, midt mellom forlagenes bygg. Ingen hell. Til slutt samlet jeg to tomme hender og løftet de opp mot gud. Svaret ble “Gyldendal”. Går alt som det skal, blir dette min debut. Inshallah!